Det var tidlig våren 2001, jeg arbeidet på Averøya og pendlet med buss og ferge fra Frei. Jeg hadde vært sykemeldt over en lengre periode og var nylig startet på jobb igjen.
Det var en fin vårdag og jeg satt på Bremsnes fergekai og ventet på bussen.
I det jeg sitter der, står sola opp bak fjellene på Tustna. Jeg tenkte først at dette er et av de virkelige sjeldne øyeblikkene som oppstår og som en må ta ekstra vare på. Så begynte jeg å filosofere over temaet mens jeg fortsatt nøt de deilige solstrålene. Det var da jeg skjønte at vi egentlig nesten alltid kan ha slike øyeblikk - det gjelder bare å tenke over det.
Jeg begynte å sette ting i perspektiv og ville skrive noe om at man raskt kan telle de årene man lever, men uansett må nyte alle øyeblikkene - hvert sekund.
Så tok jeg opp en serviett jeg hadde i lommen og fant fram ei penn. Diktet ble til med det samme og når jeg leste det for meg selv så var det som om det var noen andre som hadde skrevet det til meg - og jeg tenkte at dette er en virkelig god leveregel.
Den morgenen ble diktet skapt - skrevet med solstråler!
[
klikk her for å lese mer om hvordan diktet kom seg ut i verden ]